Den store importen av utenlandske hunderaser i slutten av forrige århundre førte imidlertid til at den nasjonale sveitsiske hunderasen ble utkonkurrert i den grad at disse bondehundene snart bare fantes i dalstrøkene i foralpene. Det er vesentlig den berømte geologen, professor doktor Albert Heim - og særlig kynologen Frans Schertenleibs fortjeneste at interessen for denne innenlandske rasen igjen blusset opp. Det var først og fremst i kantonet Bern de fant støtte da det gjaldt å få tak i noen eksemplar av de hundene som hørte hjemme her, og sette i gang oppdrett av dem i organiserte former.
Durrbachler
Særlig ved Gurnigel i Durrbach-traktene kunne man ennå støte på gode representanter for rasen, hvilket også førte til at den til å begynne med ble kalt durrbachler. I og med den definitive offisielle anerkjennelse av rasen fra det sveitsiske kynologiske selskaps side, ble sennenhunden registrert etter de distrikt hvor de i hovedsak hørte hjemme - og slik ble durrbachleren til berner sennenhunden. I dag er berner sennenhunden en av de mest populære og mest utbredte raser i Sveits, men også blant utenlandske kynologer er interessen for denne rasen i sterk stigning. Det er et faktum at berner sennenhunden takket være sitt tiltalende utseende og sine utmerkede karakteregenskaper, har erobret seg en storplass i hundevernners hjerter. Det er ikke bare skjønnheten som skal bestemme en hunds verdi. Derfor skal det også sies litt om dens vesen og bruksegenskaper. Schweizer Sennenhunde er de eldste bufaste hunderasene i Sveits. Disse har igjen delt seg opp i markerte, jevne "under-raser", til dels etter geografisk avgrensning - men dette har skjedd over en lang tid. Alle andre raser man ser i Sveits er enten importert eller framavlet. Appenzellerrasen led minst under importene, mens berneren altså var nesten helt fortrengt. De to andre sennen-variantene er som kjent grosser schweizer og entlebucher.
Fire-øynet
Alle fire sennenhund-rasene viser de samme gode proporsjoner. Dette gjelder ikke minst hodet. Ingenting er ekstremt, ingenting framavlet eller overavlet. De har et pent gode av normale proporsjonersom minner om hodet til de gamle eskimohundene. Alle de sveitsiske sennen-variantene skal være sterke og kraftig bygget, med bredt bryst og temmelig bredstand. Over begge øynene har de i det svarte en rundaktig, avgrenset brun flekk; øyenbrynet. Dette beveger seg i blikkretningen og understreker dermed det uttrykksfulle i øyet. Man kaller derfor disse hundene ofte for fire-øynete. Den århundrelange domestiseringen kan ses i at de er mye lettere å lære opp til husbruk eller arbeid med dyreflokken enn mange andre raser. For å bli dyktige, behøver de ofte ingen spesiell dressur. Over alt berømmes de for ubestikkelig trofasthet, vaktsomhet, høyeste oppmerksomhet.
Karakteristikk fra 1914
I en gammel karakteristikk av sennenhunden (fra omkring 1914) heter det: "Alle Schweizer Sennenhunder er temperamentsfulle, utrettelige, livlige og utholdende i arbeidet, også de større. Vanligvis går de ved foten eller bak vognen. Dersom de ikke ble ødelagt i ungdommen, rører de hverken fjærkre eller katter. De er fryktløse, men ingen slåsskjemper. Framfor alt er alle Schweizer Sennenhunder trofaste, allsidige, tilpasningsdyktige, meget intelligente, forståelsesfulle, elskverdige og gode hunder. Den som kjenner dem av egen erfaring, er full av lovord." Opprinnelig fantes det ingen rasenavn på vår sennenhund. Dikteren Jeremias Gotthelf (1797-1854) snakker om Blässli, Ringgi og Bärri. I mange århundrer var de utbredt som vanlige hus- og gårdshunder, trekkhunder på melkekjerrer, hjelpere for gjetere og seterfolk, og særlig for sauehandlerne. På bilder som viser landlige scener i tiden 1500-1850 kan en ofte se dem framstilt. I årene 1830-1870 fikk hundersporten en kraftig framvekst, og det kom andre raser til Sveits - for eksempel St. Bernhardshunden fra grensen til Frankrike. Dette var ikke bare slike vanlige gårdshunder uten stamtavle.
Men mot århundreskiftet begynte folk å snakke om de bedre, gamle hundene med stor begeistreing, og de beklaget at disse hundene nesten var forsvunnet. Bare i noen avsidesliggende fjellområder fantes det enda noen gode eksemplar. Der kaltes hunden durrbachler, og var å finne framfor melkekjerrer, bak kvegflokker og på setrene - men også som trekkhunder hos de halvnomadiserende kurvfletterne. I 1907 ble Schweizerischer Durrbach-Klub dannet. Året etter ble navnet forandret til Berner Sennen Klub, fordi hunden opprinnelig var utbredt i hele kantonet (fylket) Bern. Durrbach var bare redningsområdet for rasen. Det var forbausende å se hvordan den gamle berner sennenhunden i årene fra 1910 gjenerobret stadig større områder avdet opprinnelige utbredelsesterrenget - både på gårder og i mer bypregede strøk. Dette skyldtes to kriterier - deres egne kvaliteter og evne til å tilpasse seg sitt hjemdistrikt, og deres begeistrete venner, dommere, oppdrettere og klubb. Den gamle berner sennenhunden var her og der helt krusete i pelsen. Ofte var dette de mest rasetypiske eksemplarene.
En bondehund
Dr. Scheidegger ga tidlig på århundret følgende karakteristikk: "Som ingen annen rase er den ekte durrbachleri sine egenskaper og i sitt vesen tilpasset det sveitsiske landbruket. For en bonde er en hund en god hund, går mellom bakhjulene på vognen, løper ikke rundt i dyrket mark, forsvarer sin herre om det skulle være nødvendig, bevokter gjenstander og redskaper som er blitt liggende igjen på marken, jager ikke, lar høns og katter være i fred og driver ikke alene omkring. I fjellstrøkene setter man helst pris på egenskaper som gjeterhund, i de lavere områder på egenskaper som trekkhund. Det er bemerkelsesverdig at mange bernersennenhunder oppfyller disse krav uten noe særlig opplæring. Særlig vaktsomhet er et meget framtredende trekk, likeså det å følge ved foten. Dette gjør mange bernere seg til plikt uten trening. Gjør hunden det ikke av seg selv, så er det lett å lære den opp til dette. Men forlanger man annet av berneren enn det som har stått i dens mange hundre år gamle plikthefte (politidressur, vanndressur, jaktdressur), så er dette vanligvis nytteløst. Hunden stiller seg uforstående og visersterk motvilje."
Tre x tre år
Hvordan kan disse naturlige anlegg som Scheidegger nevner, forklares? Utvilsomt fordi hunden i århundrer er blitt holdt av bønder, som i det store og hele har ønsket de samme egenskaper hos hunden. Den ble lært opp i disse egenskapene, og i avlen ble det brukt dyr som viste nettopp disse egenskapene, slik at disse til slutt gikk i arv. Opprinnelsen, miljøet der hunden stammer fra, kjennes også igjen i deres oppførsel. Berneren er dristig, ofte utøver den sine dyder med en viss voldsomhet. Det vanlige ordspråk i Sveits har sin opprinnelse nettopp i Durrbach: "Tre år en ung hund, treår en god hund, tre år en gammel hund".
